Parasomnier

Teksten er hentet og bearbeidet fra læreboken Nevrologi og nevrokirurgi, 7. utg. (red: Harbo, Helseth og Rootwelt), kapittel om søvnsykdommer av Bjørn Bjorvatn og Ståle Pallesen.

Kort om parasomnier

Parasomnier er en samlebetegnelse på uønskede motoriske fenomener eller sanseopplevelser som skjer under innsovning, under søvn eller i forbindelse med oppvåkninger fra søvn1-3. Hendelsene skjer utenfor normal bevissthet. Dette har betydning i juridiske sammenhenger, for eksempel hvis en person har begått voldelige og/eller seksuelle handlinger i søvne. Mange parasomnier er knyttet til en bestemt søvnfase, enten NREM-søvn eller REM-søvn. Her beskrives noen av de viktigste parasomniene.

NREM-parasomnier

Disse parasomniene sees hyppigst hos barn, men kan vedvare opp i voksen alder. De forekommer ofte i løpet av de første 1-2 timene etter innsovning, vanligvis i forbindelse med overgangen fra første periode med dyp søvn til lettere søvnstadier. Det er uvanlig at personen husker noe av hendelsen neste dag, eventuelt kan enkelte fragmenter erindres. Den mest kjente av NREM-parasomniene er søvngjengeri. Diagnosen kan stilles basert på sykehistorien, og da spesielt på komparentopplysninger. Søvnunderskudd er en kjent utløsende årsak til NREM-parasomnier. Det er sjelden nødvendig med medikamentell behandling av NREM-parasomnier. Hvis plagene er alvorlige, f.eks. ved skadelig atferd, bør medikamenter vurderes. Mest brukt er klonazepam (for eksempel 0,5 mg vesp), men også antidepressive medikamenter kan ha effekt. Den nye førerkortforskriften tillater ikke bruk av klonazepam, slik at andre benzodiazepiner (f.eks. diazepam) må vurderes hvis pasienten ønsker førerkort.

Søvngjengeri (somnambulisme – gå i søvne)

Om lag 20–30 % av befolkningen har gått i søvne minst en gang i løpet av livet. Somnambulisme er ikke koblet til psykiske lidelser, i alle fall ikke hos barn. Det er vanskelig å vekke en person som går i søvne, noe som skyldes at somnambulisme forekommer i forbindelse med dyp søvn. Personen kan være utsatt for skader, og dører og vinduer bør sikres før leggetid. Hvis personen blir vekket, husker han/hun vanligvis lite eller ingenting av hva som har skjedd. Søvngjengeri skyldes ikke alvorlig sykdom, og de aller fleste vokser det av seg i forbindelse med puberteten, da mengden NREM-søvn blir betydelig redusert. Aktiv oppvekking av personer med NREM-parasomnier kan i visse tilfeller framprovosere voldelig atferd, og bør unngås. Sannsynligheten for søvngjengeri øker hvis mengden av den dype søvnen øker, som ved søvnunderskudd. Det er derfor viktig å få nok søvn hver natt, og unngå å bli overtrett. Mange opplever at anfallshyppigheten øker under stress. Ellers kan feber og ytre forstyrrelser av den dype søvnen også utløse anfall.

Nattlige skrekkanfall (pavor nocturnus)

En annen NREM-parasomni er nattlige skrekkanfall. Dette er rapportert hos rundt 6 % av barn og 2 % av voksne. Anfallene starter fra dyp søvn, og sees derfor tidlig på natten. Hos voksne med nattlige skrekkanfall er det rapportert økt forekomst av psykisk lidelse. Anfallet starter som regel med at personen setter seg opp i sengen og skriker. Personer med slike anfall ser ofte skrekkslagne ut. Under anfallene er det vanskelig å få kontakt med personen, og han/hun lar seg vanskelig holde eller trøste. Neste dag husker personen ingen ting av hendelsen eller bare fragmenter av noe ubehagelig. Mange foreldre feiltolker anfallene som mareritt. Behandling er sjelden nødvendig, men er ellers som ved andre NREM-parasomnier. Det er viktig å berolige foreldrene med at tilstanden ikke reflekterer annen sykdom hos barnet.

REM-parasomnier

Disse parasomniene forekommer i relasjon til REM-søvn, og sees derfor vanligvis sent i søvnperioden. Ved REM-søvnatferdsforstyrrelse er det nødvendig med polysomnografi for å kunne stille diagnosen, mens de andre REM-parasomniene kan diagnostiseres basert på sykehistorien.

Marerittlidelse

Mareritt er en drøm med intenst ubehagelig eller skremmende innhold. Ved marerittlidelse har pasienten gjentatte drømmer. Ubehaget i drømmene er ofte relatert til følelser som frykt eller angst, men kan også bestå av sinne, tristhet eller avsky. I motsetning til nattlige skrekkanfall husker personen innholdet i opplevelsene godt, og er nesten alltid fullt bevisst og viser liten forvirring etter oppvåkning. Mareritt er mest vanlig hos barn, og prevalensen synker med alderen. Kvinner rapporterer oftere mareritt enn menn. Hyppige mareritt kan være tegn på tidligere psykiske traumer eller en vanskelig livssituasjon, eller en bivirkning av medikamenter (for eksempel betablokkere, antidepressiver, kolinesterasehemmere). Mareritt kan også oppstå ved seponering av medikamenter eller stoffer som undertrykker REM-søvnen (for eksempel alkohol). Ikke-medikamentelle behandlingsformer har god effekt ved marerittlidelse. Positive forestillingsøvelser (Imagery rehearsal therapy) har best dokumentert effekt. Her lager pasienten en ny historie ut fra marerittet. Pasienten øver på denne nye «drømmen» gjennom daglige forestillingsøvelser. Man skriver med andre ord drømmen om til en mer hyggelig historie. Medikamentell behandling med alfa1-adrenerge reseptorantagonister er aktuelt ved posttraumatiske mareritt.

REM-søvnatferdsforstyrrelse

Dette er en sjelden tilstand, som oftest sees hos eldre menn. Det er økt risiko ved nevrodegenerative lidelser, som Parkinsons sykdom eller demens. Av og til kan REM-søvnatferdsforstyrrelse være et tidlig tegn på at en nevrodegenerativ lidelse er under utvikling. Symptomer på REM-søvnatferdsforstyrrelse kan utløses av medikamenter, spesielt antidepressiver. Hvis lidelsen opptrer hos unge, er den som regel utløst av medikamenter. Lidelsen reflekterer motoriske responser på livlige, ofte dramatiske og til dels truende drømmer, hvor den normale muskelatonien under REM-søvn uteblir. Pasienten deltar derfor aktivt i drømmen med voldsom fysisk aktivitet, og kan skade seg selv eller sengepartneren. Pasienten husker drømmen og kan forklare hvorfor han gikk til angrep. Pasienter med mistanke om REM-søvnatferdsforstyrrelse bør henvises til nevrolog eller søvnspesialist, og diagnosen stilles etter polysomnografisk undersøkelse. Behandlingen er medikamentell, og klonazepam er førstevalget. Effekten av slik behandling er ofte svært god. Store doser melatonin kan også ha effekt.

Les mer om REM-søvnadfersforstyrrelse

Kilder

Fagmedarbeidere

  • Bjørn Bjorvatn, spesialist i søvnsykdommer, professor PhD
  • Unn Ljøstad, spesialist i nevrologi, professor PhD
  • Åse Mygland, spesialist i nevrologi, professor dr med

Referanser

  1. American Academy of Sleep Medicine. International Classification of Sleep Disorders. 3. utg. Darian, IL; 2014
  2. Bjorvatn B. Søvnsykdommer. Moderne utredning og behandling. Bergen: Fagbokforlaget, 2012..
  3. Bjorvatn B, Grønli J, Pallesen S. Prevalence of different parasomnias in the general population. Sleep Med 2010; Dec;11(10): 1031-4. pmid:1031-4

På grunn av kunnskapsendring, manglende konsensus blant faglige autoriteter, individuelle forhold i hver enkelt konsultasjon og mulighet for menneskelig feil, kan NHI ikke garantere at alle opplysninger i NEL er korrekte og fullstendige i alle henseender.