Alzheimers sykdom (AD)

Se mer om demens generelt, EFNS guidelines om Alzheimer1, og artikler vedr. nye diagnostiske kriterier2-3.

Kort om

Alzheimers sykdom er den vanligste nevrodegenerative sykdommen og den vanligste årsaken til demensutvikling både hos unge (debut <65 år) og hos eldre. Patologien ved Alzheimers sykdom er karakterisert av tap av nevroner og synapser og funn av to typer uløselige proteinaggregater: Intracellulære nevrofibrillære floker og ekstracellulære amyloide plakk4.

Svikt i korttidshukommelsen er det karakteristiske første symptomet ved typisk Alzheimers sykdom. Vekttap og tap av luktesans er ofte ikke-erkjente tidlige symptomer. Patologien er trolig til stede 10-15 år før pasienten får symptomer. Symptomstart er ofte umerkelig og vanskelig å definere både for pasient og pårørende.

Over tid vil pasientens korttidshukommelse bli ytterligere redusert og pasienten får vansker med å lære nye ting og forme nye minner. Ervervet kompetanse tapes gradvis, og andre kognitive funksjoner som språk, regneferdigheter, evne til å utføre praktiske oppgaver, eksekutiv funksjon, tidsorientering og stedsorientering reduseres. Noen mangler innsikt i sin sykdom (anosognosi), mens andre er dypt fortvilet over funksjonstapet med depresjon som følge. Nærmere 90% av pasientene utvikler nevropsykiatriske symptomer. Forekomsten øker med økende grad av kognitiv svikt 5. Depresjon er vanligste nevropsykiatriske symptom i tidlig fase, mens apati er vanligst uavhengig av stadium. Nær halvparten utvikler parkinsonistiske symptomer sent i forløpet av sykdommen6. De fleste pasienter har behov for heldøgnsomsorg i sykehjem den siste fasen av livet. Overlevelse for pasienter med Alzheimers sykdom etter diagnose er funnet å være 3-10 år, men de kan også leve lengre avhengig av alder ved debut og komorbiditet.

Disponerende og risikoreduserende faktorer

Økt risiko: Alder. Arv (Førstegradsslektning med AD: RR 1.7)7, Downs syndrom.

Ny kunnskap har vist at Alzheimers sykdom er en sykdom med lang prodromalfase der livsstilsfaktorer har betydning for risikoen for utvikling av sykdommen. Det er overbevisende evidens for at fysisk inaktivitet, høy kroppsmasseindeks, lavt utdanningsnivå, diabetes mellitus, hypertensjon og røyking midt i livet øker risikoen for Alzheimers sykdom. Det er også sannsynlig at atrieflimmer og ugunstig lipidprofil øker denne risikoen. Det er videre holdepunkter for at et kosthold som inneholder rikelig med fisk og grønnsaker er gunstig og at utdannelse og fysisk aktivitet reduserer risikoen8-9.

På bakgrunn av forventet økning i antall personer med Alzheimers sykdom og fravær av effektiv behandling, er forebyggende tiltak i dag ansett som det mest effektive tiltaket for å utsette debut av og redusere forekomsten av Alzheimers sykdom. Gevinsten ved forebyggende tiltak er umulig å beregne nøyaktig, men det er estimert betydelig effekt på prevalens av Alzheimers sykdom globalt ved 25% reduksjon av risikofaktorer knyttet til livsstil.

De forebyggende tiltakene bør helst startes tidlig, før pasienten har utviklet kognitive symptomer. Enkelte har uttalt at det å redusere risikoen for utvikling av Alzheimers sykdom må anses som et livslangt prosjekt 10.

Diagnostikk

Diagnosen baseres på klinikk og supplerende undersøkelser.

Utredning av mistenkt kognitiv svikt skal omfatte anamnese og nevrologisk undersøkelse av pasienten med testing av kognitiv funksjon. De fleste pasienter med kognitive symptomer har redusert innsikt i egen funksjonssvikt. Komparentopplysninger er derfor ofte helt avgjørende for å avdekke symptomer, funksjonssvikt i forhold til tidligere funksjonsnivå, debuttidspunkt og hjelpebehov.

Kliniske kjennetegn

Alzheimers sykdom og andre nevrodegenerative sykdommer utvikler seg langsomt og tidspunkt for debut er vanskelig å angi for både pasient og pårørende. Svikt i korttidshukommelsen er det typiske debutsymptomet, ofte kalt kjernesymptomet. De fleste pasientene gjennomgår en fase med mild kognitiv svikt, oftest amnestisk type. Over tid tilkommer nye symptomer, og symptomene som allerede er til stede forverres. Det er vanlig med geografisk og tidsmessig desorientering og sviktende språkfunksjon med ekspressiv og impressiv afasi. Svikt i eksekutive funksjoner og passivitet tilkommer hos de aller fleste. Symptomene kan komme i ulik rekkefølge hos pasientene og gjenspeiler lokalisasjon av patologien. Hos yrkesaktive personer vil den kognitive svikten ofte først komme til syne på arbeidet, da kravene til hukommelse og andre kognitive funksjoner er større i arbeidslivet enn hva som kreves i hjemmet.

Alzheimerpatologi kan også være årsak til andre kliniske bilder enn typisk Alzheimers sykdom med svikt i korttidshukommelsen som første symptom. Ved atypisk Alzheimers sykdom starter patologien i andre områder enn mediale temporallapp, oftest parietalt, occipitalt eller frontalt og gir dermed et atypisk klinisk bilde. Atypisk Alzheimers sykdom sees hyppigere ved tidlig debuterende Alzheimers sykdom (debut før fylte 65 år) enn hos eldre pasienter. Ved posterior kortikal atrofi er patologien lokalisert i bakre del av hjernen og symptomene er ofte visuell dysfunksjon, apraxi og dyskalkuli uten redusert hukommelse11. Andre kan ha klinikk som ved frontotemporal demens eller corticobasal degenerasjon. Diagnostiske kriterier for typisk og atypisk AD er utarbeidet2

Gradvis økende svikt i kognitive funksjoner. Redusert hukommelse er et kjernesymptom som ofte kommer først (amnestisk Alzheimer). Svikt i andre kognitive funksjoner kan opptre samtidig eller komme etterhvert. Språkfunksjon og visuospatiale evner rammes ofte tidlig, mens svikt i eksekutive funksjoner og adferdsendring (frontal ALzheimer) som oftest kommer senere. Noen kan debutere med kortikal visuell dysfunksjon, apraxi og dyskalkuli uten redusert hukommelse pga posterior kortikal atrofi10.

Supplerende undersøkelser

  • MR caput bør gjennomføres for å utelukke sekundære årsaker til demensutvikling som subduralt hematom og tumor, og for å avdekke lokalisert eller generalisert atrofi.
  • Spinalpunksjon anbefales ved utredning av kognitiv svikt med analyse av Abeta42, t-tau og p-tau og bidrar til mer presis diagnostikk (se biomarkører). Kombinasjonen av redusert nivå av beta-amyloid og forhøyet verdi av t-tau og p-tau viser tilstedeværelse av Alzheimerpatologi. Markørene er også nyttige ved utredning av pasienter med mild kognitiv svikt og ved atypiske sykdomsbilder. Hos de eldste pasientene kan tolkningen av markørene være vanskeligere grunnet tilstedeværelse av blandingspatologi.
    Lenke til remisse AHUS.
    Les mer om tolkning i nasjonal brukerhåndbok i medisinsk biokjemi
  • EEG: Ved mistanke om epileptisk aktivitet som årsak til den kognitive svikten, kan EEG være nyttig. Ved enkelte demensformer kan EEG gi tilleggsinformasjon (Creutzfeldt-Jakobs sykdom spesielt). Pasienter med Alzheimers sykdom har 2-6 ganger økt risiko for epilepsi, spesielt ved avansert sykdom12.
  • PET: I noen tilfeller kan det også være aktuelt å gjennomføre PET-undersøkelse (FDG- eller amyloid-PET).

Biologiske markører 

Ved Alzheimers sykdom har man i dag tre typer biomarkører som benyttes i diagnostikken.

  1. Bildediagnostiske topografiske biomarkører omfatter cerebral MR, der man hos noen kan påvise atrofi av mediale temporallapp, evt. annen fokal atrofi, og amyloid-PET, der man kan påvise amyloide plakk.
  2. Spinalvæskemarkører kan i dag med høy sensitivitet og spesifisitet benyttes til å påvise Alzheimerpatologien13-14. Ved Alzheimers sykdom finner man typisk moderat til markert redusert nivå av betaamyloid (Abeta42) i spinalvæske også i tidlige stadier av sykdommen. Lav betaamyloid er ikke spesifikk, da man også kan finne lave verdier ved Lewylegeme-demens og ved vaskulær demens, noe som trolig reflekterer blandingspatologi. Måling av proteinet tau i spinalvæske reflekterer grad av nevronal skade. Ved Alzheimers sykdom finner man ofte en økning av tauprotein (totaltau, t-tau) i spinalvæske. Høye tauverdier vil også kunne påvises ved andre tilstander med nevrodegenerasjon. Fosforylert tauprotein (p-tau) anses som en mer spesifikk markør ved Alzheimers sykdom og er vanligvis økt i spinalvæske. Studier har vist at disse tre markørene i kombinasjon har en sensitivitet på 88 % og en spesifisitet på 90 % for å predikere om den kognitive svikten er forårsaket av Alzheimerpatologi, når de anvendes på pasienter med mild kognitiv svikt15.
    Spinalvæskemarkørene er inkludert i nye diagnosekriterier og er i dag i utstrakt bruk ved utredning av kognitiv svikt. Markørene må alltid sees i sammenheng med de kliniske funnene.
  3. Tre gener med autosomalt dominant arvemønster er identifisert som årsak til tidligdebuterende AD (Presenilin 1, Presenilin 2 og APP-genet). Genetisk analyse kan benyttes som biomarkør i familier med dette arvemønsteret.

Diagnosekriterier

Diagnostiske kriterier ved Alzheimer sykdom er i utvikling. De første kriteriene for Alzheimers sykdom til bruk i klinikk og forskning kom i 1984 og er fortsatt delvis i bruk16. Disse kriteriene forutsetter at pasienten har utviklet demens før Alzheimerdiagnosen kan stilles. Det er ingen krav til billeddiagnostikk eller påvisning av andre biologiske markører for diagnosen i henhold til disse kriteriene.

Forståelsen av Alzheimers sykdom har økt betydelig de siste tiårene. I tillegg har vi nå andre muligheter for billeddiagnostikk (MR og PET) og kunnskap om biokjemiske markører som kan bidra til diagnostisering av Alzheimers sykdom før pasienten har utviklet demens. Det er derfor lansert nye diagnosekriterier for Alzheimers sykdom, der biologiske markører er inkludert2-3. Alzheimers sykdom forstås i økende grad som en biologisk entitet fra presymptomatisk fase til demensfasen17-18.

To typer kriteriesett refereres nedenfor. IWG2- kriteriene fra 2014 beskriver kriterier for typisk og atypisk AD og inkluderer biomarkører.
Dersom biomarkører ikke foreligger, anbefales det å benytte NIA-AA-kriteriene.

Kriterier for typisk Alzheimers sykdom (AD) – IWG2-kriteriene2

A+B uavhengig av klinisk stadium

A. Tilstedeværelse av svikt i episodisk hukommelse (alene eller sammen med andre kognitive eller atferdsmessige endringer som indikerer mild kognitiv svikt eller demens) med følgende kjennetegn:

  • Gradvis og progredierende reduksjon i hukommelse rapportert av pasient eller komparent med varighet > 6 mnd.
  • Objektive holdepunkter for hukommelsessvikt basert på svekket prestasjon på hukommelsestest (for eksempel CERAD tiordstest)

B. Funn av biomarkører som indikerer AD-patologi (en av følgende)

  • Redusert Abeta42 sammen med økt t-tau eller p-tau i CSF
  • Økt opptak av tracer ved amyloid-PET
  • Autosomalt dominant mutasjon (PSEN1, PSEN2, APP)

Eksklusjonskriterier for typisk AD

  • Sykehistorien
    • Akutt start
    • Tidlig tilstedeværelse av følgende symptomer: Gangforstyrrelse, epilepsi, betydelige og hyppige atferdsendringer
  • Kliniske funn
    • Fokale nevrologiske funn
    • Tidlig tilstedeværelse av parkinsonisme
    • Tidlig forekomst av hallusinasjoner
    • Kognitive fluktuasjoner
  • Andre medisinske tilstander som kan forklare svikt i hukommelse og andre symptomer
    • Demens av annen årsak
    • Alvorlig depresjon
    • Cerebrovaskulær sykdom
    • Toksiske, inflammatoriske og metabolske tilstander
    • MR-forandringer i mediale temporallapp ved Flair eller T2 som indikerer infeksjon eller vaskulære forandringer

Kriterier for atypisk AD 

A+B uavhengig av klinisk stadium

A. Spesifikk fenotype (en av følgende)

1. Posterior variant av AD, inkludert

  • En occipitotemporal variant definert ved tidlige, dominerende og progressive vansker med visuoreseptive funksjoner eller visuell identifikasjon av objekter, symboler, ord eller ansikt.
  • En biparietal variant definert ved tilstedeværelse av tidlig, dominerende og progressive vansker med visuospatial funksjon, elementer av Gerstmans syndrom (agrafi eller dysgrafi, akalkuli eller dyskalkuli, venstre/høyre konfusjon, og fingeragnosi), Balint syndrom (simultanagnosia, oculomotor apraxia, optic ataxia), ekstremitetsapraksi eller neglekt

2. Logopenisk variant av AD med tilstedeværelse av tidlig og dominerende vansker med ordleting (enkeltord), setningsrepetisjon samtidig med bevart ordforståelse, syntaks og motoriske ferdigheter.

3. Frontal variant av AD med tilstedeværelse av tidlig, dominerende og progressive atferdsendringer inkludert apati eller disinhibisjon eller dominerende svikt i eksekutive funksjoner ved testing.

4. AD ved Downs syndrom definert som tilstedeværelse av demens karakterisert ved tidlige atferdsendringer og eksekutiv dysfunksjon hos pasienter med Downs syndrom.

B. Funn av biomarkører som indikerer AD-patologi (en av følgende)

  • Redusert Abeta42 sammen med økt t-tau eller p-tau i CSF
  • Økt opptak av tracer ved amyloid-PET
  • Autosomalt dominant mutasjon (PSEN1, PSEN2, APP)

Eksklusjonskriterier for atypisk AD

  • Sykehistorien 
    • Akutt start
    • Tidlig tilstedeværelse av hukommelsesvansker
  • Andre medisinske tilstander som kan forklare svikt i hukommelse og andre symptomer
    • Alvorlig depresjon
    • Cerebrovaskulær sykdom
    • Toksiske, inflammatoriske og metabolske tilstander

Kriterier for mixed AD

A+B

A. Tilstedeværelse av klinikk og biomarkører forenelig med AD

  • Tilstedeværelse av svikt i episodisk hukommelse eller symptomer som ved atypisk AD
  • Redusert Abeta42 sammen med økt t-tau eller p-tau i CSF

B. Klinikk og biomarkørevidens for annen patologi

  • Cerebrovaskulær sykdom (begge)
    • Dokumentert sykehistorie med hjerneslag, fokale nevrologiske funn eller begge.
    • Et eller flere av følgende MR-funn: Korresponderende vaskulære lesjoner, småkarsykdom, strategiske lakunære infarkter eller hjerneblødning.
  • For Lewylegemedemens (begge)
    • En av følgende funn: Ekstrapyramidale funn, tidlig forekomst av hallusinasjoner eller kognitive fluktuasjoner.
    • Patologisk redusert opptak ved Basalganlie Dat scan

National Institute on Aging-Alzheimer's Association (NIA-AA)19.

Det er her gjengitt den delen av kriteriene som ikke inkluderer biomarkører. Dersom biomarkører er tilgjengelige anbefales IWG2-kriteriene. 

Sannsynlig Alzheimers sykdom med demens

Pasienten fyller kriteriene for demens og har følgende kliniske kjennetegn

  1. Snikende debut med symptomutvikling over måneder eller år
  2. Sykehistorie med økende kognitiv svikt bekreftet av en pårørende

    Debutsymptom og mest fremtredende symptomer er en av følgende:

  3. Debutsymptom og mest fremtredende symptomer er en av følgende:

    Debutsymptom og mest fremtredende symptomer er en av følgende:

    Debutsymptom og mest fremtredende symptomer er en av følgende:

    Debutsymptom og mest fremtredende symptomer er en av følgende: 
    • Amnestisk presentasjon (vanligst)
      Svikten skal inkludere vansker med læring og og med gjenkalling av nylig innlært materiale. Det skal i tillegg være holdepunkter for svikt i et annet kognitivt domene 
    • Non-amnestiske presentasjoner
      • Språksvikt.
        Mest fremtredende symptome er ordleting. Svikt i et annet kognitivt domene bæør være tilstede i tillegg
      • Visuospatial presentasjon.
        Mest fremtredende symptom er svikt i romlig orienteringsevne, inkludert objektagnosi, vansker med ansiktsgjenkjenning, simultanagnosi og aleksi.
      • Eksekutiv dysfunksjon.
        Mest fremtredende symptom er svekket evne til resonnering, vurdering og problemløsing. Svikt i andre kognitive domener bør være til stede. 
  4. Diagnosen sannsynlig AD med demens bør ikke anvendes dersom det er evidens for en av følgende:
    • Samtidig alvorlig cerebrovaskulær sykdom definert som en av følgende
      • sykehistorie som sannsynliggjør hjerneslag tidsmessig relatert til tydelig forverret kognitiv funksjon
      • tilstedeværelse av multiple eller utbredte infarkter
      • tilstedeværelse av alvorlig utbredelse av hvitsubstanslesjoner
    • I tillegg tilstedeværelse av kjernesymptom(er) ved demens med Lewylegemer
    • Tydelige symptomer på bvFTD
    • Tydelige symptomer på PPA (primær progressiv afasi)
    • Evidens for tilstedeværelse av annen nevrologisk eller ikke-nevrologisk tilstand eller medikamentbruk som kan påvirke kognitive funksjoner i vesentlig grad.

Sannsynligheten for diagnosen Alzheimers sykdom med demens øker ved

  • dokumentert progredierende kognitiv svikt ved flere vurderinger basert på informasjon fra pårørende eller kognitive tester.
  • funn av AD-mutasjon (APP, PSEN1 Eller PSEN2)

Mulig Alzheimers sykdom med demens

  • Atypisk forløp: Pasienten fyller kriteriene for sannsynlig AD med demens, men har enten akutt start eller mangler sykehistorie og holdepunkter som dokumenterer progredierende kognitiv svikt.
  • Etiologisk blandet presentasjon: Pasienten tilfredsstiller kriteriene for sannsynlig AD med demens, men har: 
    • samtidig cerebrovaskulær sykdom dokumentert ved sykehistorie som sannsynliggjør hjerneslag tidsmessig relatert til tydelig forverret kognitiv funksjon eller tilstedeværelse av multiple eller utbredte infarkter eller tilstedeværelse av alvorlig utbredelse av hvitsubstanslesjoner
    • Tilstedeværelse av symptomer på demens med Lewylegemer
    • Tilstedeværelse av annen nevrologisk tilstand eller ikke-nevrologisk tilstand eller medikamentbruk som kan påvirke kognitive funksjoner i vesentlig grad.

Farmakologisk behandling av AD

Kognitiv svikt

Aktuelle medikamenter
1. Kolinesterasehemmere

  • Donepezil (Aricept® (N06D A02))
  • Galantamin (Reminyl® (N06D A04))
  • Rivastigmin (Exelon® (N06D A03))

Indikasjon: Mild til moderat AD. Det kan ikke utelukkes effekt ved MCI forårsaket av Alzheimerspatologi. 
Refusjonskode: G30.
Ingen kurativ behandling er tilgjengelig ved AD. Behandlingen består av miljøtiltak og medikamentell behandling. Acetylkolin (Ach) er en viktig transmittersubstans i CNS, og ved Alzheimers sykdom tapes kolinerge nevroner. Kolinesterasehemmere (ChEI) hemmer nedbrytningen av Ach reversibelt og er virksomme ved mild til moderat Alzheimers sykdom på gruppenivå, men med individuelle variasjoner. Det er ingen stor forskjell i effekt mellom de tre tilgjengelige kolinesterasehemmerne. Vurdering av effekt og bivirkninger bør gjøres regelmessig i samarbeid med pårørende. 
Bivirkninger: Kvalme, diare, bradycardi, SA blokk, AV blokk, hodepine, svimmelhet. Det er viktig å vurdere vekttap og ernæringsstatus ved bruk av kolinesterasehemmere20


2. NMDA receptorantagonist

  • Memantine (Ebixa® (N06D X01))

Indikasjon: Moderat til alvorlig Alzheimer demens (MMS 3-15)
Refusjonskode: G30
Bivirkninger: Svimmelhet, hodepine, hallusinasjoner.

Memantine er indisert ved moderat til alvorlig grad av Alzheimers sykdom og er funnet å ha gunstig effekt og god toleranse.
Kombinasjonsbehandling med kolinesterasehemmer og memantine er vist å ha signifikant bedre effekt på atferd, stemningsleie og kognitiv funksjon hos pasienter med Alzheimers sykdom enn ChEI alene, men ingen sikker effekt på funksjonsnivå i dagliglivet21.

Nevropsykiatriske symptomer

Ved behandling av nevropsykiatriske symptomer ved Alzheimers sykdom skal ikke-medikamentelle tiltak forsøkes først. Medikamentgjennomgang og en generell klinisk undersøkelse bør gjøres for å utelukke at medikamentelle bivirkninger eller medisinske tilstander har utløst symptomene. Kolinesterasehemmer og memantin kan ha en viss effekt på nevropsykiatriske symptomer22. Det er ikke evidens for at medikamenter har effekt på symptomer som vandring og roping. Antidepressiva og antipsykotika kan være gunstige ved henholdsvis depressive symptomer og psykotiske manifestasjoner. Generelt anbefales hos eldre å starte med lav dose og titrere dosen langsomt opp. Regelmessige vurderinger av effekt og bivirkninger bør gjøres.

En oversiktsartikkel fra 2017 har sett på effekt og bivirkninger av andregenerasjon antipsykotika ved nevropsykiatriske symptomer hos personer med demens23. Sammenliknet med placebo gir aripiprazole, risperidone, og olanzapine moderat bedring av nevropsykiatriske symptomer. Det er økt risiko for hjerteinfarkt og hjerneslag ved bruk av disse medikamentene, risperdion og olanzapin gir også økt risiko for hoftebrudd.

  • Ved behov for antipsykotikum anbefales risperidon som førstevalg mens olanzapin foreslås som andrevalg. Vurdering av effekt og bivirkninger må gjøres fortløpende, gjerne med bruk av måleverktøy som NPI.
  • Ikke-farmakologiske tiltak er også mest effektive ved delirium. Dersom medikamentell behandling er nødvendig, anbefales kortvarig behandling med antipsykotikum (haloperidol eller risperdion). Disse preparatene må ikke benyttes hos pasienter med parkinsonisme23. Klometiazol (Heminevrin® (N05C(M02)) kan benyttes om kvelden ved delirium for å oppnå nattesøvn. Medikamentet er imidlertid forbundet med en rekke uheldige bivirkninger og bør brukes med forsiktighet. Det må kun gis til pasienter som er hemodynamisk og respiratorisk stabile24.
  • Oxazepam (Sobril® (N05B A04)) kan brukes ved angst og søvnvansker i doser på 5-10 mg i kort tid, unngå diazepam.

Prognose

Alzheimers sykdom er en kronisk sykdom med progressivt forløp og økt dødelighet. Symptomer og omsorgsbehov endres ettersom sykdommen progredierer. Langtkommen sykdom medfører fullt pleiebehov.

Omsorg og råd til pårørende

Viktig med informasjon, råd og støtte. Henvis dem gjerne til kommunens demensteam/hukommelsesteam.

Pasientinformasjon

Om demens

Om Alzheimers sykdom og andre typer demens

Demens og førerkort

Se eget kapittel om demens

Kilder

Referanser

  1. Wang J, Yu JT, Wang HF, Meng XF, Wang C, Tan CC, Tan L. Pharmacological treatment of neuropsychiatric symptoms in Alzheimer's disease: a systematic review and meta-analysis. J Neurol Neurosurg Psychiatry 2014. pmid:24876182 PubMed
  2. Dubois B, Feldman HH, Jacova C, et al.. Advancing research diagnostic criteria for Alzheimer's disease: the IWG-2 criteria. Lancet Neurol. 2014; 13(6):.: 614–629. pmid:24849862 PubMed
  3. Sperling RA, Aisen PS, Beckett LA, et al. . Toward defining the preclinical stages of Alzheimer's disease: recommendations from the National Institute on Aging-Alzheimer's Association workgroups on diagnostic guidelines for Alzheimer's disease. . Alzheimers Dement 2011. pmid:21514248 PubMed
  4. Alzheimer A. Über eine eigenartige Erkrankung der Hirnrinde. Allg Zeitschr Psychiatr. 1907;64:146-8. PubMed
  5. Siafarikas N, Selbaek G, Fladby T, Šaltytė Benth J, Auning E, Aarsland D. Frequency and Subgroups of Neuropsychiatric Symptoms in Mild Cognitive Impairment and Different Stages of Dementia in Alzheimer's Disease. Int Psychogeriatr. 2018; 30(1):: 103–113. pmid:28927477 PubMed
  6. Scarmeas N, Albert M, Brandt J, et al. . Motor signs predict poor outcomes in Alzheimer disease.. Neurology 2005; 64(10):: 1696–1703. . pmid:15911793 PubMed
  7. Cannon-Albright LA, Foster NL, Schliep K, et al. Relative risk for Alzheimer disease based on complete family history. Neurology 2019. PMID: 30867271 PubMed
  8. Barnes DE, Yaffe K. . The projected effect of risk factor reduction on Alzheimer's disease prevalence. . Lancet Neurol 2011; 10(9): : 819–828.. pmid:21775213 PubMed
  9. Alty J, Farrow M, Lawler K. Exercise and dementia prevention. Pract Neurol. 2020 May;20(3):234-240. PMID: 31964800. PubMed
  10. Marx J.. Neuroscience. Preventing Alzheimer's: A Lifelong Commitment? . Science . 2005. pmid:16081709 PubMed
  11. Beh SC1, Muthusamy B2, Calabresi P3, Hart J4, Zee D3, Patel V5, Frohman E6.. Hiding in plain sight: a closer look at posterior cortical atrophy. Pract Neurol 2015; Feb;15(1): 5-13. pmid:25216669 PubMed
  12. Nicastro N, Assal F, Seeck M. . From here to epilepsy: the risk of seizure in patients with Alzheimer's disease.. Epileptic Disord 2016. pmid:26907471 PubMed
  13. Buchhave P, Minthon L, Zetterberg H, Wallin AK, Blennow K, Hansson O. . Cerebrospinal fluid levels of β-amyloid 1-42, but not of tau, are fully changed already 5 to 10 years before the onset of Alzheimer dementia. . Arch Gen Psychiatry. 2012. pmid:22213792 PubMed
  14. Olsson B, Lautner R, Andreasson U, et al.. CSF and blood biomarkers for the diagnosis of Alzheimer's disease: a systematic review and meta-analysis.. Lancet Neurol. 2016. pmid:27068280 PubMed
  15. Hansson O, Zetterberg H, Buchhave P, Londos E, Blennow K, Minthon L. . Association between CSF biomarkers and incipient Alzheimer's disease in patients with mild cognitive impairment: a follow-up study. Lancet Neurol. 2006. pmid:16488378 PubMed
  16. McKhann, D Drachman, M Folstein, R Katzman, D Price, E M Stadlan . Clinical Diagnosis of Alzheimer's Disease: Report of the NINCDS-ADRDA Work Group Under the Auspices of Department of Health and Human Services Task Force on Alzheimer's Disease. Neurology . 1984. pmid: 6610841 PubMed
  17. Jack CR Jr, Bennett DA, Blennow K, et al.. NIA-AA Research Framework: Toward a biological definition of Alzheimer's disease.. Alzheimers Dement 2018. pmid:29653606 PubMed
  18. Aisen PS, Cummings J, Jack CR Jr, et al. . On the path to 2025: understanding the Alzheimer's disease continuum. . Alzheimers Res Ther. 2017. pmid: 28793924 PubMed
  19. McKhann GM, Knopman DS, Chertkow H, et al. . The diagnosis of dementia due to Alzheimer's disease: recommendations from the National Institute on Aging-Alzheimer's Association workgroups on diagnostic guidelines for Alzheimer's disease. . Alzheimers Dement. 2011. pmid:21514250 PubMed
  20. Soysal P, Isik AT, Stubbs B, Solmi M, Volpe M, Luchini C, D'Onofrio G, Pilotto A, Manzato E, Sergi G, Schofield P, Veronese N.. Acetylcholinesterase inhibitors are associated with weight loss in older people with dementia: a systematic review and meta-analysis. J Neurol Neurosurg Psychiatry. 2016 Jun 3. PMID: 27261502 PubMed
  21. Schmidt R, Hofer E, Bouwman FH, Buerger K, Cordonnier C, Fladby T, Galimberti D, Georges J, Heneka MT, Hort J, Laczó J, Molinuevo JL, O'Brien JT, Religa D, Scheltens P, Schott JM, Sorbi S. EFNS-ENS/EAN Guideline on concomitant use of cholinesterase inhibitors and memantine in moderate to severe Alzheimer's disease. Eur J Neurol 2015; 22: 889-98. pmid:25808982 PubMed
  22. Loi SM, Eratne D, Kelso W, Velakoulis D, Looi JC.. Alzheimer disease: Non-pharmacological and pharmacological management of cognition and neuropsychiatric symptoms.. Australas Psychiatry 2018. pmid:29671334 PubMed
  23. Farlow MR, Shamliyan TA. Benefits and Harms of Atypical Antipsychotics for Agitation in Adults With Dementia. Eur Neuropsychopharmacol 2017. pmid: 28111239 PubMed
  24. Neerland BE, Watne LO, Wyller TB.. Delirium hos eldre pasienter Delirium in elderly patients. Tidsskr Nor Laegeforen 2013. pmid:23970274 PubMed
  25. Ballard C, Gauthier S, Corbett A, Brayne C, Aarsland D, Jones E. Alzheimer's disease. Lancet 2011; 377: 1019-31. PMID: 21371747 PubMed
  26. Biomarkers in dementia: clinical utility and new directions. J Neurol Neurosurg Psychiatry. 2014; Dec;85(12):: 1426-34. pmid:25261571 PubMed
  27. Pietroboni AM1, Scarioni M1, Carandini T1, Basilico P1, Cadioli M2, Giulietti G3, Arighi A1, Caprioli M1, Serra L3, Sina C2, Fenoglio C1, Ghezzi L1, Fumagalli GG1, De Riz MA1, Calvi A1, Triulzi F2, Bozzali M3,4, Scarpini E1, Galimberti D1.. CSF β-amyloid and white matter damage: a new perspective on Alzheimer's disease. J Neurol Neurosurg Psychiatry. 2017. pmid:29054920 PubMed
  28. Bousiges O, Bombois S, Schraen S, Wallon D, Quillard MM, Gabelle A, Lehmann S, Paquet C, Amar-Bouaziz E, Magnin E, Miguet-Alfonsi C, Delbeuck X, Lavaux T, Anthony P, Philippi N, Blanc F; ePLM network and collaborators. Cerebrospinal fluid Alzheimer biomarkers can be useful for discriminating dementia with Lewy bodies from Alzheimer's disease at the prodromal stage. J Neurol Neurosurg Psychiatry. 2018 May;89(5):467-475. PMID: 29321140 PubMed
  29. Johnson KA1,2,3,4,5, Schultz A1,6,4, Betensky RA7,8, Becker JA1,3, Sepulcre J1,3,6,5, Rentz D2,4,5, Mormino E2,4, Chhatwal J2,4,5, Amariglio R2,4,5, Papp K2,4,5, Marshall G2,4,5, Albers M2,5, Mauro S1,3, Pepin L1,3, Alverio J1,3, Judge K1,3, Philiossaint M1,3, Shoup T1,3, Yokell D1,3,5, Dickerson B1,2,6,5, Gomez-Isla T2,5, Hyman B2,5, Vasdev N1,3,5, Sperling R2,6,4,5.. Tau PET imaging in aging and early Alzheimer's disease.. Ann Neurol. 2015. pmid:26505746 PubMed
  30. Frisoni GB, Bocchetta M, Chételat G, Rabinovici GD, de Leon MJ, Kaye J, Reiman EM, Scheltens P, Barkhof F, Black SE, Brooks DJ, Carrillo MC, Fox NC, Herholz K, Nordberg A, Jack CR Jr, Jagust WJ, Johnson KA, Rowe CC, Sperling RA, Thies W, Wahlund LO, Weiner MW, Pasqualetti P, Decarli C. Imaging markers for Alzheimer disease: which vs how. Neurology 2013; 81(5): 487-500. Neurology
  31. Wang J, Yu JT, Wang HF, Meng XF, Wang C, Tan CC, Tan L.. Pharmacological treatment of neuropsychiatric symptoms in Alzheimer's disease: a systematic review and meta-analysis.. J Neurol Neurosurg Psychiatry. 2015 ; Jan;86(1): 101-9. pmid:24876182 PubMed
  32. McKhann GM, Knopman DS, Chertkow H et al. The diagnosis of dementia due to Alzheimer’s disease: recommendations from the National Institute on Aging-Alzheimer’s Association workgroups on diagnostic guidelines for Alzheimer’s disease. Alzheimers Dement 2011; 7: 263 – 9. pmid: 21514250 PubMed
  33. Schmidt R, Hofer E, Bouwman FH, et al.. EFNS-ENS/EAN Guideline on concomitant use of cholinesterase inhibitors and memantine in moderate to severe Alzheimer's disease. Eur J Neurol. 2015. pmid:25808982 PubMed
  34. Eratne D, Loi SM, Farrand S, Kelso W, Velakoulis D, Looi JC. . Alzheimer's disease: clinical update on epidemiology, pathophysiology and diagnosis. . Australas Psychiatry . pmid:29614878 PubMed
  35. Watne LO Wyller TB. Delirium – framleis underdiagnostisert Delirium – still underdiagnosed. . Tidsskr Nor Laegeforen. 2018. pmid:29513435 PubMed

Fagmedarbeidere

  • Sigrid Botne Sando, spesialist i nevrologi, dr med
  • Anne Brækhus, spesialist i nevrologi, dr med
  • Unn Ljøstad, spesialist i nevrologi, professor PhD
  • Åse Mygland, spesialist i nevrologi, professor dr med

På grunn av kunnskapsendring, manglende konsensus blant faglige autoriteter, individuelle forhold i hver enkelt konsultasjon og mulighet for menneskelig feil, kan NHI ikke garantere at alle opplysninger i NEL er korrekte og fullstendige i alle henseender.