
Proteinelektroforese, serum
Definisjon
- Ved proteinelektroforese skilles serumproteinene på bakgrunn av deres størrelse og forskjellige elektriske ladninger1-3
- Serum plasseres i et spesifikt medium, og det går strøm gjennom oppløsningen
- Hovedfraksjonene er albumin og globulin (se figuren)
- Albumin
- Er hovedkomponenten av serumproteinene og produseres av leveren under normale fysiologiske betingelser
- Gir den største toppen i utskriften og ligger nærmest den positive elektroden
- Globuliner
- Utgjør en mye mindre fraksjon av det totale serumprotein innholdet. Inndelingen av disse proteinene og deres relative kvantitet er det som særlig interesserer ved tolkningen av serum proteinelektroforesen
- Inndeles i alfa1, alfa2, beta1, beta2 og gamma. I gamma-fraksjonen er det nesten utelukkende immunglobuliner
- Gammafraksjonen ligger nærmest den negative elektroden
- Albumin
- Det finnes en rekke kompletterende undertyper av serum proteinelektroforese1, f.eks.
- immunelektroforese
- soneelektroforese

Albumin
- Albuminbåndet representerer den største proteinkomponenten i humant serum
- Albumin er nedsatt ved tilstander der det er
- nedsatt produksjon av protein i leveren eller
- økt tap eller
- økt nedbryting av dette proteinet
- Lave verdier kan skyldes
- Feilernæring, betydelig leversykdom, økt renalt tap (eks. nefrotisk syndrom), hormonbehandling og svangerskap kan gi lave albuminverdier
- Forbrenninger
- Høye verdier skyldes en relativ reduksjon i serumvæske (dehydrering)
Alfafraksjonen
- Det skilles mellom alfa1 og alfa2 fraksjonene
- Alfa1-protein fraksjon
- Består av alfa1-antitrypsin, tyreoideabindende protein og transcortin
- Malign sykdom og akutt betennelse (enkelte proteiner inngår i akutt fase-reaksjonen) kan øke alfa1-proteinbåndet
- Nedsatt alfa1-proteinbånd kan skyldes alfa1-antitrypsin mangel eller nedsatt produksjon av globulin som følge av leversykdom
- Alfa2-protein fraksjon
- Består av ceruloplasmin, alfa2-makroglobulin og haptoglobulin
- Er økt ved inflammasjon fordi flere av disse proteinene også inngår i akutt fase-reaksjonen
Betafraksjon
- Har to topper som betegnes beta1 og beta2
- Beta1
- Består i hovedsak av transferrin
- Beta2
- Inneholder beta-lipoprotein
- IgA, IgM, noen ganger IgG og komplementproteiner kan også påvises i betafraksjonen
Gammafraksjon
- Er ofte den mest interessante delen av serumprotein spektret fordi immunglobulinene migrerer til denne regionen
- Men, som antydet ovenfor, kan immunglobuliner finnes i hele det elektroforetiske spektrum
- C-reaktivt protein (CRP) er lokalisert til området mellom beta og gammakomponentene
Referanseområde
- Tekstet besvarelse. Enkelte laboratorier utgir også proteininnhold i de ulike fraksjonene
Aktuelle indikasjoner
- Generelt
- Utredning av høy SR ved mistanke om myelomatose eller Waldenstrøms sykdom
- Spesielt
- Mistenkt myelomatose, Waldenstrøms makroglobulinemi, primær amyloidose eller relaterte tilstander
- Uforklarlig perifer nevropati (ikke diabetes, toksineksponering, kjemoterapi)
- Plasmacelleleukemi
- Nyoppstått anemi forbundet med nyresvikt og beinsmerter
- Ryggsmerter der myelomatose mistenkes
- Hyperkalsemi som kan skyldes malign sykdom
- Rouleaux-dannelser i perifert blodutstryk
- Nyresvikt med ledsagende økning i serumproteiner
- Uforklarlige patologiske frakturer eller lytiske lesjoner påvist ved røntgen
- Bence-Jones proteinuri
Prøvetaking
- Serum
- Vakuumrør uten tilsetning
- Kliniske opplysninger og indikasjon for analysen er nødvendig for at laboratoriet skal kunne gjøre en tolkning av funnet
Vurdering av unormalt prøvesvar
- Akutt fase-reaksjon
- Infeksjoner og inflammasjoner gir akutt fase-reaksjoner som kan gjenfinnes i elektroforesemønster, men dette er ikke indikasjon for prøven
- Gir økt fibrinogen, alfa1-antitrypsin, haptoglobin, ceruloplasmin, CRP, C3-delen av komplement og alfa1-syre glykoprotein
- Ofte er det samtidig redusert albumin- og transferrin-nivå
- Aktiv prosess med immunrespons gir i tillegg økt gamma-fraksjon, som gjerne ses hvis inflammasjonen har pågått i minst 2-3 uker
- Gammaregionen
- Er redusert ved hypogammaglobulinemi og agammaglobulinemi
- Sykdommer som gir økt gammaglobulin er lymfomer, kronisk lymfatisk leukemi, granulomatøs sykdom, bindevevssykdom, leversykdom, myelomatose, Waldenstrøms makroglobulinemi og amyloidose
- En monoklonal avgrenset topp i gammaglobulinområdet utgjør en gruppe tilstander som er karakterisert ved proliferasjon av en enkelt klone av plasmaceller som produserer homogent M-protein
- Monoklonal komponent (M-komponent)
- Er typisk ved myelomatose og Waldenstrøms sykdom (se figuren), men forekommer også ved andre lymfoproliferative lidelser
- Dersom mistanken om myelomatose eller Waldenstrøms sykdom er sterk, men elektroforesen er normal, bør det gjøres immunfiksering fordi denne teknikken er mer sensitiv når det gjelder å påvise små monoklonale (M) proteiner
- Diagnosen myelomatose baserer seg på økt antall plasmaceller i benmarg, ev. kombinert med funn som anemi, skjelettsmerter, hyperkalsemi, nyreaffeksjon og M-komponent i serum eller urin
- Hvert år vil om lag 1% av pasientene med "M-komponenter av usikker betydning" (eller MGUS) utvikle myelomatose, Waldenstrøms sykdom, amyloidose eller annen lymfoproliferativ sykdom
- Vær oppmerksom på at monoklonal gammopati finnes hos opptil 8% av friske, geriatriske pasienter

Monoklonal versus polyklonal gammopati
- Det er viktig å skille monoklonale fra polyklonale gammopatier
- En monoklonal gammopati er knyttet til en klonal prosess som er malign eller mulig malign
- De polyklonale gammopatier derimot skyldes en reaktiv eller inflammatorisk prosess, og de er vanligvis forårsaket av ikke-maligne tilstander4
- En M-komponent er karakterisert ved et skarpt, veldefinert bånd mens en polyklonal gammopati er karakterisert ved et bredt, diffust bånd
- Påvisning av M-komponent tilsier at det må undersøkes på myelomatose
- Mengden M-protein kan hjelpe til å skille myelomatose fra MGUS (monoklonal gammopati av usikker betydning)
- Sikker påvisning av myelomatose krever påvisning av 10-15% plamaceller i benmarg
- Størrelsen på M-komponenten kan ikke brukes til å utelukke myelomatose5
- Ved mistanke om plasmacelle dyskrasi anbefales urin proteinelektroforese
Oppfølging av unormalt prøvesvar
- Spesialistoppgave
- Ved M-komponent i lav konsentrasjon (< 10 g/l) uten andre tegn til lymfoproliferativ sykdom er det tilstrekkelig med årlige kontroller
- 25% av pasientene med M-komponent i lav konsentrasjon utvikler med årene myelomatose, årsinsidensen er ca. 1%6
- Aktuelle supplerende undersøkelser er beinscintigrafi, urinelektroforese, immunelektroforese, CT abdomen, beinmargsundersøkelse
Kilder
Referanser
- O'Connell TX, Horita TJ, Kasravi B. Understanding and interpreting serum protein electrophoresis. Am Fam Physician 2005; 71: 105-12. PubMed
- Klingenberg O. Proteinelektroforese, P. Nasjonal brukerhåndbok i Medisinsk Biokjemi, sist oppdatert 18.01.2019. www.prosedyrer.no
- Friis-Hansen L, Ødum L, et al. Proteinelektroforese (M-komponent). Lægehåndbogen, sist oppdatert 21.09.2017.
- Dispenzieri A, Gertz MA, Therneau TM, Kyle RA. Retrospective cohort study of 148 patients with polyclonal gammopathy. Mayo Clin Proc 2001; 76: 476-87. PubMed
- Kyle RA, Gertz MA, Witzig TE, Lust JA, Lacy MQ, Dispenzieri A, et al. Review of 1027 patients with newly diagnosed multiple myeloma. Mayo Clinic Proc 2003; 78: 21-33. PubMed
- Kyle RA, Therneau TM, Rajkumar SV, Offord JR, Larson DR, Plevak MF, et al. A long-term study of prognosis in monoclonal gammopathy of undetermined significance. N Engl J Med 2002; 346: 564-9. New England Journal of Medicine
Fagmedarbeidere
- Terje Johannessen, professor i allmennmedisin, Trondheim, tilpasning til NEL
Tidligere fagmedarbeidere
- Geir Thue, spesialist i alllmennmedisin, dr. med. NOKLUS og Oasen Legesenter, Bergen
- Sverre Sandberg, overlege ved Nasjonalt kompetansesenter for porfyrisykdommer, Laboratorium for klinisk biokjemi, Haukeland Sykehus og professor i allmennmedisin, Seksjon for allmennmedisin, Universitetet i Bergen
Internasjonale fagmedarbeidere
- NEL har et samarbeid med redaksjonene i Medibas, Lægehåndbogen og Deximed. Deres artikler og fageksperter er viktige kilder i NELs revisjonsarbeide
- Lennart Friis-Hansen, overlæge, dr. med., Klinisk Biokemisk afdeling, Næstved Sygehus (Lægehåndbogen)
- Lars Ødum, led. overlæge, dr. med., Klinisk biokemisk afdeling, Roskilde Sygehus (Lægehåndbogen)
På grunn av kunnskapsendring, manglende konsensus blant faglige autoriteter, individuelle forhold i hver enkelt konsultasjon og mulighet for menneskelig feil, kan NHI ikke garantere at alle opplysninger i NEL er korrekte og fullstendige i alle henseender.