Proteinelektroforese, serum

Definisjon

  • Avdekker unormale proteiner i blodet ved at serumproteinene skilles i fraksjoner på bakgrunn av elektrisk ladning og i noen grad størrelse1-3
  • Serum plasseres i et spesifikt medium, og det går strøm gjennom oppløsningen
  • Hovedfraksjonen er albumin (se figuren)
    • Albumin er hovedkomponenten av serumproteinene og produseres av leveren under normale fysiologiske betingelser
    • Gir den største toppen i utskriften og ligger nærmest den positive elektroden
  • Andre inndeles i alfa1, alfa2, beta1, beta2 og gamma og består av bl.a.
    • Lipoproteiner
    • Transferrin
    • Akuttfaseproteiner
    • Immunglobuliner, inkludert M-komponent som følger av monoklonal proliferasjon av B-lymfocytter
  • Alfafraksjonen
    • Det skilles mellom alfa1 og alfa2 fraksjonene
    • Alfa1-protein fraksjon består av alfa1-antitrypsin, tyreoideabindende protein og transcortin
    • Alfa2-protein fraksjon består av ceruloplasmin, alfa2-makroglobulin og haptoglobulin
  • Gammafraksjonen inneholder nesten utelukkende immunglobuliner
    • Gammafraksjonen ligger nærmest den negative elektroden
  • Akuttfasereaksjon
    • Infeksjon og inflammasjon gir akuttfasereaksjoner som kan gjenfinnes i elektroforesemønster som økt alfa1 og alfa2 samt redusert albuminfraksjon
    • Aktiv prosess med immunrespons kan i tillegg gi økt gamma-fraksjon hvis inflammasjonen har pågått i minst 2-3 uker
    • C-reaktivt protein (CRP) er lokalisert til området mellom beta og gammakomponentene
  • Det finnes en rekke kompletterende undertyper av serum proteinelektroforese, eks.
    • immunelektroforese
    • soneelektroforese
Serumproteinelektroforese, normal

Referanseområde

  • Tekstet besvarelse. Enkelte laboratorier utgir også proteininnhold i de ulike fraksjonene

Aktuelle indikasjoner

  • Hovedindikasjon 
    • Diagnostikk og oppfølging av myelomatose, Waldenstrøms sykdom eller annen monoklonal gammopati
    • Ved økt senkning, vekttap, nyresvikt, uforklarlig anemi
  • Annet
    • Uforklarlig perifer nevropati (ikke diabetes, toksineksponering, kjemoterapi)
    • Plasmacelleleukemi
    • Hyperkalsemi som kan skyldes malign sykdom
    • Rouleaux-dannelser i perifert blodutstryk
    • Uforklarlige patologiske frakturer eller lytiske lesjoner påvist ved røntgen
    • Bence-Jones proteinuri

Prøvetaking

  • Serum
  • Vakuumrør uten tilsetning eller med gel
  • Kliniske opplysninger og indikasjon for analysen er nødvendig for at laboratoriet skal kunne gjøre en tolkning av funnet

Vurdering av unormalt prøvesvar

Gammafraksjonen

  • Er ofte den mest interessante delen av serumprotein spektret fordi immunglobulinene migrerer til denne regionen
    • Men immunglobuliner kan finnes i hele det elektroforetiske spektrum
  • Økt ved lymfomer, kronisk lymfatisk leukemi, granulomatøs sykdom, bindevevssykdom, leversykdom, myelomatose, Waldenstrøms makroglobulinemi og amyloidose
  • Redusert ved hypogammaglobulinemi og agammaglobulinemi
  • En monoklonal avgrenset topp i gammaglobulinområdet utgjør en gruppe tilstander som er karakterisert ved proliferasjon av en enkelt klone av plasmaceller som produserer homogent M-protein
  • Monoklonal komponent (M-komponent)
    • Hyppigste årsak er MGUS (Monoklonal gammopati av usikker signifikans)1
      • Lett forhøyet M-komponent finnes hos opptil 8% av friske, geriatriske pasienter
      • Omlag 1% per år av pasientene med MGUS vil utvikle myelomatose, Waldenstrøms sykdom, amyloidose eller annen lymfoproliferativ sykdom
    • Er typisk ved myelomatose og Waldenstrøms sykdom (se figuren), men også ved andre lymfoproliferative lidelser
    • Ved sterk mistanke om myelomatose eller annen M-komponent sykdom og normal elektroforese, bør det gjøres immunfiksering fordi denne teknikken er mer sensitiv
Serumproteinelektroforese, myelom
Serumproteinelektroforese, myelom

Monoklonal versus oligoklonal/polyklonal immunglobulinøkning

  • Det er viktig å skille monoklonale fra polyklonale immunglobulinøkninger
  • En monoklonal immunglobulinøkning er knyttet til en klonal prosess som er malign eller mulig malign og M-komponent ses som et skarpt, veldefinert bånd
  • Polyklonal immunglobulinøkning er et uspesifikt funn som ses ved en rekke tilstander som leversykdom, kronisk infeksjon, bindevevssykdom og er karakterisert ved jevnt økt gammafraksjon1
  • Oligoklonal immunglobulinøkning kan ses ved akutte og subakutte virusinfeksjoner, maligne prosesser og autoimmune tilstander, og ses som minst to topper/bånd i gammafraksjonen

Albumin

  • Albumin er nedsatt ved tilstander der det er
    • nedsatt produksjon av protein i leveren eller
    • økt tap eller
    • økt nedbryting av dette proteinet
  • Lave verdier kan skyldes
    • Feilernæring, betydelig leversykdom, økt renalt tap (eks. nefrotisk syndrom), hormonbehandling og svangerskap kan gi lave albuminverdier
    • Forbrenninger
  • Høye verdier skyldes en relativ reduksjon i serumvæske (dehydrering)

Alfafraksjonen

  • Alfa1-protein fraksjon
    • Malign sykdom og akutt betennelse (enkelte proteiner inngår i akutt fase-reaksjonen) kan øke alfa1-proteinbåndet
    • Nedsatt alfa1-proteinbånd kan skyldes alfa1-antitrypsin mangel eller nedsatt produksjon av globulin som følge av leversykdom
  • Alfa2-protein fraksjon
    • Er økt ved inflammasjon fordi flere av disse proteinene også inngår i akutt fase-reaksjonen

Betafraksjon 

  • Har to topper som betegnes beta1 (transferrin i hovedsak) og beta2 (lipoprotein i hovedsak)
    • IgA, IgM, noen ganger IgG og komplementproteiner kan også påvises i betafraksjonen

Oppfølging av unormalt prøvesvar

  • Spesialistoppgave
  • Ved MGUS/M-komponent i lav konsentrasjon (< 10 g/l) uten andre tegn til lymfoproliferativ sykdom (ingen symptomer, normal Hb, kreatinin, kalsium og urinelektroforese) er det tilstrekkelig med kontroll hos fastlege
  • Ved høyere M-komponent eller usikkerhet bør pasienten henvises til hematolog/indremedisiner

Kilder

Referanser

  1. Lindberg M et al. Proteinelektroforese, P. Nasjonal brukerhåndbok i Medisinsk Biokjemi, sist oppdatert 30.11.2021. Siden besøkt 04.07.2022 www.brukerhandboken.no
  2. Friis-Hansen L, Ødum L, et al. Proteinelektroforese (M-komponent). Lægehåndbogen, sist oppdatert 21.09.2017.
  3. Hokstad I. Elektroforese Electrophoresis. Tidsskr Nor Laegeforen. 2021 Feb 22;141(3). Norwegian. doi: 10.4045/tidsskr.20.1041 DOI

Fagmedarbeidere

  • Silje Folven Barlindhaug, spesialist i allmennmedisin, redaktør NEL

Tidligere fagmedarbeidere

  • Geir Thue, spesialist i allmennmedisin, dr. med. NOKLUS og Oasen Legesenter, Bergen
  • Sverre Sandberg, overlege ved Nasjonalt kompetansesenter for porfyrisykdommer, Laboratorium for klinisk biokjemi, Haukeland Sykehus og professor i allmennmedisin, Seksjon for allmennmedisin, Universitetet i Bergen

Internasjonale fagmedarbeidere

  • NEL har et samarbeid med redaksjonene i Medibas, Lægehåndbogen og Deximed. Deres artikler og fageksperter er viktige kilder i NELs revisjonsarbeide
    • Lennart Friis-Hansen, overlæge, dr. med., Klinisk Biokemisk afdeling, Næstved Sygehus (Lægehåndbogen)
    • Lars Ødum, led. overlæge, dr. med., Klinisk biokemisk afdeling, Roskilde Sygehus (Lægehåndbogen)

På grunn av kunnskapsendring, manglende konsensus blant faglige autoriteter, individuelle forhold i hver enkelt konsultasjon og mulighet for menneskelig feil, kan NHI ikke garantere at alle opplysninger i NEL er korrekte og fullstendige i alle henseender.