LH, luteiniserende hormon

Definisjon

  • LH er forkortelse for luteiniserende hormon
  • Anvendelse av prøven1-2
    • Bestemmelse av LH sammen med FSH inngår i utredningen av hypogonadisme, uregelmessig menstrusjon, infertilitet, sykdommer i hypothalamus/hypofysen samt tidlig eller sen pubertet
  • Sekresjon
    • LH er et gonadestimulerende hormon (gonadotropin) som stimuleres av gonadotropin releasing hormon (GnRH) fra hypothalamus, og som produseres i hypofysens forlapp
    • Det er et komplisert samspill mellom hypothalamus-hypofyse-gonade systemet, hvor høy konsentrasjon av kjønnshormoner hemmer direkte eller indirekte utskillelsen av gonadotropiner fra hypofysen – negativ feedback
  • Hypofyse-gonadeaksen påvirkes også av andre hormoner
    • Prolaktin
    • Thyroideahormoner
    • Binyrebarkhormoner
  • Hos kvinner
    • Hormonet induserer ovulasjon og opprettholder corpus luteums funksjon. Stimulerer produksjonen av østradiol og progesteron i ovariene, samt androgensyntesen
    • Under menstruasjonssyklus stiger østradiol kraftig preovulatorisk. På dette og kun dette tidspunkt utøver østradiol positive feedback på LH, og genererer således en dramatisk stigning i LH
    • Den plutselige stigning i LH-konsentrasjonen i blodet (LH-peak) er en essensiell faktor for utløsningen av ovulasjon, som inntrer ca. 36 timer senere etter begynnende LH-stigning
  • Hos menn
    • Stimulerer LH Leydigcellenes testosteronproduksjon og er avgjørende for modning av kjønnsceller og dannelse av sekundære kjønnskarakteristika

NPU-kode

  • NPU04015

Normalområde

  • Metodeavhengige verdier
    • Normalverdier varierer mellom laboratorier
    • Oppgitte verdier er fra Hormonlaboratoriet, OUS Aker, april 2018
  • Menn: 1,8-12,0 IU/L
  • Kvinner:
    • Follikelfasen: < 14 IU/L
    • Midtsyklisk topp: 14 - 100 IU/L
    • Lutealfasen: < 14 IU/L
    • Klimakteriet:  > 15 IU/L
  • Analytisk og biologisk variasjon
    • Total analytisk variasjon: 4% ved 3,5 og 2% ved 22,7 IU/L (metodeavhengige verdier)
    • Intraindividuell biologisk variasjon: 23%

Aktuelle indikasjoner

  • Mistanke om sykdom i aksen hypothalamus-hypofyse-gonade
  • Blødningsforstyrrelser (polycystisk ovariesyndrom)
    • Amenoré, primær og sekundær
    • Oligomenoré
    • Anovulatoriske blødninger
  • Beregning av tidspunkt for ovulasjon
  • Infertilitet
  • Tidlig, sen eller manglende pubertetsutvikling
  • Påvise inntrådt klimakterium
  • Mistanke om bruk av suprafysiologiske doser testosteron og/eller anabole steroider

Prøvetaking

Forberedelse

  • Variasjon med menstruasjonsyklus og resultatet må derfor relateres til dato for siste menstruasjon

Prosedyre for prøvetaking

  • Analyse av serum
  • Vakuumrør uten tilsetning
  • Ved lengre tids oppbevaring bør prøven fryses

Feilkilder

  • Enkelte analysemetoder kan gi falskt forhøyet LH ved høye hCG-verdier (graviditet)

Vurdering av unormalt prøvesvar

  • Analysesvarene må ses i sammenheng med pasientens alder, kjønn og menstruasjonssyklus

Høye verdier ved primær gonadesvikt

  • Ses ved gonadeinsuffisiens, gonadeagenesi, kastrasjon og i klimakteriet (også høy FSH)
  • Gonadedysgenesi - Turner og Klinefelter syndrom
  • Pubertas praecox av hypothalamisk årsak
  • Polycystisk ovarialsyndrom gir moderat forhøyede verdier og forhøyet LH/FSH-ratio

Lave verdier ved sekundær gonadesvikt

  • Skader i hypothalamus eller hypofyse
  • Anorexia nervosa, betydelig stress eller alvorlig sykdom
  • Adrenogenitalt syndrom
  • Hormonbehandling (p-piller)
  • Ved pseudopubertas praecox forårsaket av svulster eller hyperplasi av binyrene er LH-konsentrasjonen nedsatt

Oppfølging av unormalt prøvesvar

  • Ved primær amenoré og hypergonadotropisme (høy LH og FSH) anbefales kromosomundersøkelse
    • Turners syndrom
  • Ved primær amenoré og lave eller normale LH og FSH nivåer utføres
  • Hvis LH er lett forhøyet hos en gutt ved utredning av f. eks. tidlig pubertet, bør den måles på nytt, ev. utføres som seriemåling innenfor en time

Kilder

Referanser

 
  1. Ødum L, Hornung N, et al. Lutropin (LH). Lægehåndbogen, sist oppdatert 16.10.2018.
  2. Haave EM. LH, P. Nasjonal brukerhåndbok i Medisinsk Biokjemi, sist oppdatert 20.08.2018. www.prosedyrer.no

Fagmedarbeidere

  • Terje Johannessen, professor i allmennmedisin, Trondheim, tilpasning til NEL

Tidligere fagmedarbeidere

  • Geir Thue, spesialist i allmennmedisin, dr. med. NOKLUS og Oasen Legesenter, Bergen
  • Sverre Sandberg, overlege ved Nasjonalt kompetansesenter for porfyrisykdommer, Laboratorium for klinisk biokjemi, Haukeland Sykehus og professor i allmennmedisin, Seksjon for allmennmedisin, Universitetet i Bergen

Internasjonale fagmedarbeidere

  • NEL har et samarbeid med redaksjonene i Medibas, Lægehåndbogen og Deximed. Deres artikler og fageksperter er viktige kilder i NELs revisjonsarbeide
  • Lars Ødum, led. overlæge, dr. med., Klinisk biokemisk afdeling, Roskilde Sygehus (Lægehåndbogen)
  • Nete Hornung, Led. overlæge, klinisk lektor, ph.d., Klinisk biokemisk afdeling, Regionshospitalet Randers (Lægehåndbogen)

På grunn av kunnskapsendring, manglende konsensus blant faglige autoriteter, individuelle forhold i hver enkelt konsultasjon og mulighet for menneskelig feil, kan NHI ikke garantere at alle opplysninger i NEL er korrekte og fullstendige i alle henseender.