
Aldosteron
Definisjon
- Konsentrasjonsmåling av aldosteron i serum, målt i pmol/L
- Relaterte analyser
- P-renin, p-kalium, u-kalium, p-natrium, u-natrium, dU-aldosteron, pH
- Funksjon
- Aldosteron er et mineralokortikoid (steroidhormon), som dannes i binyrebarkens zona glomerulosa og som under fysiologiske forhold sørger for finregulering av elektrolyttbalansen1-2
- Prøven tas ved mistanke om hyperaldosteronisme
- Sekresjonen av aldosteron
- Stimuleres av angiotensin II, høy plasmakonsentrasjon av kalium og lavt plasmavolum
- Corticotropin (ACTH) har en generell trofisk virkning på binyrebarken og således også en indirekte fremmende virkning på aldosteronsekresjonen
- Sekresjonen av aldosteron hemmes av lav s-kalium
- Aldosteron inngår i renin-angiotensin-aldosteron systemet
- Renin spalter angiotensinogen til angiotensin I, som i bl.a. lungene omdannes til angiotensin II katalysert av angiotensin converting enzyme (ACE). Angiotensin II virker dels vasokonstriktorisk dels stimulerende på sekresjonen av aldosteron
- Aldosteronsekresjonen påvirkes også av kaliumkonsentrasjonen, adrenokortikotropt hormon (ACTH), atrialt natriuretisk peptid (ANP) og serotonin
- Renin-angiotensin-aldosteron systemet vil være aktivert ved saltmangel, lavt blodtrykk og høy sympatikusaktivitet
- Den viktigste effekten til hormonet er å øke den tubulære reabsorbsjonen av natrium i bytte med utskillelse av kalium og H+
- Både renin-angiotensin-aldosteron systemet og det sympatiske nervesystem har betydning for reguleringen av
- Blodtrykket
- Vann- og saltbalansen
- Kaliumbalansen
- Hypertensjon
- Forstyrrelser i renin-angiotensin-aldosteron systemet er ansvarlig for mellem ½ og 1% av de hypertensjonstilfeller som oppdages i allmennpraksis
- Metabolisme
- Aldosteron nedbrytes i leveren, og metabolitter og konjugert aldosteron utskilles i urinen
NPU-kode
- NPU01135
Referanseområde
- Metodeavhengig
- Referenseområdet er avhengig av analyseutstyr/analysemetode
- 1 times forutgående hvile - liggende:
- >15 år: 38–490 pmol/L
- Ingen forutgående hvile - ikke-liggende, oppegående > 2 timer:
- >15 år: 98-890 pmol/L (ev. 70-800 pmol/L)
- Høyere verdier hos nyfødte – faller i løpet av første leveår til verdier under voksennivå. Når voksennivå omkring 15-års alderen
- Kvinner som er i lutealfasen eller er gravide, har et nivå som er dobbelt eller tredobbelt av ikke-gravide i follikkel-fasen
Analytisk og biologisk variasjon
- Analytisk variasjon: 10% ved 140 pmol/L
- Intraindividuell biologisk variasjon: 29%
- Totalvariasjon (analytisk og biologisk): 31%
- Kritisk differanse: ca. 62%
- Dette innebærer at avvik mellom to prøver må være større enn 62% for at forskjellen med stor sannsynlighet skal være reell
Aktuelle indikasjoner
- Utredning av behandlingsresistent hypertensjon med samtidig hypokalemi (<3,4 mmol/L)
- Differensiering mellom primær og sekundær hyperaldosteronisme
- Mistanke om binyrebarksykdom
- Elektrolyttforstyrrelser
Prøvetaking
- Forberedelser
- Medikamenter som påvirker aldosteronkonsentrasjonen bør seponeres 2-4 uker før prøvetaking. Saltinntaket skal være normalt. Lakris unngås. Eventuell hypokalemi må være korrigert
- Medikamenter som øker konsentrasjonen: Diuretika, spironolakton, hydralazin, klonidin, amilorid, klortalidon, østrogener, laksantia, metoklopramid, kalium
- Medikamenter som reduserer konsentrasjonen: Heparin, metyldopa, betablokkere, kalsiumblokkere, ACE-hemmere, steroider, aminoglutetimid,
- Prøven tas sengeliggende eller på vanlig måte
- Prøve tas enten på sengeliggende pasient, før pasienten har stått opp, eller etter pasienten har vært oppegående i minst to timer. På rekvisisjonen noteres om pasienten var sengeliggende eller oppegående2
- Prøvetakning om morgenen etterfulgt av prøvetakning sist på formiddagen (oppegående) kan brukes til å skjelne mellom binyrebarkadenom og binyrebarkhyperplasi
- Veneblodprøve
- Serum 0,5 mL. Vakuumrør uten tilsetning eller vakuumrør med gel
- Prøve til p-renin tas som regel samtidig.
- Det er døgnvariasjon
- Bestemmelse av aldosteron i døgnurin kan gi et bedre mål på produksjonen og utskillelsen
Feilkilder
- Aldosteron økes av
- Diuretika, spironolacton, hydralazin, klonidin, amilorin, chlortalidon, østrogener, laksantia, metoklopramid og kalium
- Aldosteron senkes av
- Heparin, metyldopa, β-blokkere, kalsiumantagonister, ACE-hemmere, glukokortikoider, aminoglutetimid og indometacin
- Aldosteron viser døgnvariasjoner og forandringer knyttet til kroppsstillingen (liggende, oppegående). Sengeliggende pasienter har om lag halvparten av konsentrasjonene
- Aldosteronsekresjonen påvirkes sterkt av saltinntak og medikamenter. Lave verdier av aldosteron ses ved høyt saltinntak
- Klinisk differanse: ca. 62%
- Dette innebærer at avvik mellom to prøver må være større enn 62% for at forskjellen med stor sannsynlighet skal være reell
Vurdering av unormalt prøvesvar
- Tolkning av analyseresultatene kan være vanskelig i tilfeller hvor det samtidig foreligger en hypokalemi og dersom pasienten behandles med medikamenter eller får intravenøse infusjoner
- Bestemmelse av aldosteron i døgnurin kan gi et bedre mål på produksjon og utskillelse
- Stimulasjons- og suppresjonstester kan også være nyttige
Høye verdier
- Analysesvarene må vurderes sammen med samtidig målt reninaktivitet2
- Høye verdier skyldes oftest sekundær hyperaldosteronisme med høy reninaktivitet. Dette ses ved tilstander som stimulerer reninaktiviteten, jf. nedenfor.
- Primær aldosteronisme, adenom/hyperplasi
- Lavt p-renin
- Lavt p-kalium
- Høyt u-kalium (>30 mmol/L)
- Væskeretensjon
- Høy pH (baseose)
- Primær hyperaldosteronisme – adenom (Conns syndrom)
- Ingen forskjell i p-aldosteron på blodprøve tatt liggende og ikke-liggende
- Primær hyperaldosteronisme – hyperplasi
- Betydelig stigning i p-aldosteron på blodprøve tatt ikke-liggende i forhold til liggende
- Hyperkalemi
- Kan medføre høyt p-aldosteron
- Sekundær aldosteronisme
- Reninindusert hyperaldosteronisme - reninverdien er høy
- Nyrearteriestenose, nefrose, reninproduserende tumor, hjertesvikt, levercirrhose, kaliumbelastning, lavt natriuminntak
- Ved tolkingsproblemer kan stimulerings- og suppresjonstester være til hjelp
- Ved primær hyperaldosteronisme hemmes ikke aldosteronproduksjonen ved tilførsel av salt, hvilket er tilfellet ved sekundær hyperaldosteronisme
- Medikamenter som gir høye verdier:
- Diuretika, spironolakton, hydralazin, klonidin, østrogener, laksantia, metoklopramid og kalium
Lave verdier
- Samtidig lav p-kortisol
- Addisons sykdom
- Adrenogenitalt syndrom
- Samtidig normal p-kortisol
- Lavt reninnivå - nyresykdom
- Høyt reninnivå kompensatorisk - atrofi av zona glomerulosa
- Nedsatt syntese av aldosteron - ved langvarig heparinbehandling
- Ved hypoaldosteronisme ses høyt p-kalium (5,5–6,5 mmol/L), lavt s-natrium og lav pH (acidose)
- Hypokalemi kan medføre lavt p-aldosteron
- Pseudohyperaldosteronisme (p-aldosteron lavt). Skyldes stort inntak av lakris (mineralokortikoid-virkning). Kan gi hypertensjon og hypokalemi
- Diabetes mellitus
- Medikamenter som kan gi lave verdier:
- Heparin, ACE-hemmere, beta-blokkere, kalsiumantagonister, mineralokortikoider, metyldopa, aminoglutetimid (steroidsyntesehemmer) og indometacin
Oppfølging av unormalt prøvesvar
- Spesialistoppfølging
- P-aldosteron bør alltid analyseres samtidig med p-renin og s-osmolalitet i plasma og blod. Undersøkelsene kan suppleres med bestemmelse av aldosteron i døgnurin samt stimulasjons- og suppresjonstest
Kilder
Referanser
- Friis-Hansen L, Hornung N, et al. Aldosteron, sist oppdatert 20.06.2017.
- Bjerner J. Aldosteron, P. Prosedyrer.no, sist oppdatert 11.08.2016. www.prosedyrer.no
Fagmedarbeidere
- Terje Johannessen, professor i allmennmedisin, Trondheim, tilpasning til NEL
Tidligere fagmedarbeidere
- Geir Thue, spesialist i allmennmedisin, dr. med. NOKLUS og Oasen Legesenter, Bergen
- Sverre Sandberg, overlege ved Nasjonalt kompetansesenter for porfyrisykdommer, Laboratorium for klinisk biokjemi, Haukeland Sykehus og professor i allmennmedisin, Seksjon for allmennmedisin, Universitetet i Bergen
Internasjonale fagmedarbeidere
- NEL har et samarbeid med redaksjonene i Medibas, Lægehåndbogen og Deximed. Deres artikler og fageksperter er viktige kilder i NELs revisjonsarbeide
- Lennart Friis-Hansen, overlæge, dr. med., Klinisk Biokemisk afdeling, Næstved Sygehus (Lægehåndbogen)
- Nete Hornung, Led. overlæge, klinisk lektor, ph.d., Klinisk biokemisk afdeling, Regionshospitalet Randers (Lægehåndbogen)
På grunn av kunnskapsendring, manglende konsensus blant faglige autoriteter, individuelle forhold i hver enkelt konsultasjon og mulighet for menneskelig feil, kan NHI ikke garantere at alle opplysninger i NEL er korrekte og fullstendige i alle henseender.