Aldosteron

Definisjon

• Konsentrasjonsmåling av aldosteron i serum, målt i pmol/L
• Relaterte analyser
  • P-renin, p-kalium, u-kalium, p-natrium, u-natrium, dU-aldosteron, pH
• Funksjon
  • Aldosteron er et mineralokortikoid (steroidhormon), som dannes i binyrebarkens zona glomerulosa og som under fysiologiske forhold sørger for finregulering av elektrolyttbalansen^1-2
  • Prøven tas ved mistanke om hyperaldosteronisme
• Sekresjonen av aldosteron
  • Stimuleres av angiotensin II, høy plasmakonsentrasjon av kalium og lavt plasmavolum
  • Corticotropin (ACTH) har en generell trofisk virkning på binyrebarken og således også en indirekte fremmende virkning på aldosteronsekresjonen
  • Sekresjonen av aldosteron hemmes av lav s-kalium
• Aldosteron inngår i renin-angiotensin-aldosteron systemet
  • Renin spalter angiotensinogen til angiotensin I, som i bl.a. lungene omdannes til angiotensin II katalysert av angiotensin converting enzyme (ACE). Angiotensin II virker dels vasokonstriktorisk dels stimulerende på sekresjonen av aldosteron
  • Aldosteronsekresjonen påvirkes også av kaliumkonsentrasjonen, adrenokortikotropt hormon (ACTH), atrialt natriuretisk peptid (ANP) og serotonin
  • Renin-angiotensin-aldosteron systemet vil være aktivert ved saltmangel, lavt blodtrykk og høy sympatikusaktivitet
  • Den viktigste effekten til hormonet er å øke den tubulære reabsorbsjonen av natrium i bytte med utskillelse av kalium og H⁺
• Både renin-angiotensin-aldosteron systemet og det sympatiske nervesystem har betydning for reguleringen av
  • Blodtrykket
  • Vann- og saltbalansen
  • Kaliumbalansen
• Hypertensjon
  • Forstyrrelser i renin-angiotensin-aldosteron systemet er ansvarlig for mellem ½ og 1% av de hypertensjonstilfeller som oppdages i allmennpraksis
• Metabolisme
  • Aldosteron nedbrytes i leveren, og metabolitter og konjugert aldosteron utskilles i urinen

NPU-kode

• NPU01135

Referanseområde

• Metodeavhengig
  • Referenseområdet er avhengig av analyseutstyr/analysemetode
• 1 times forutgående hvile - liggende:
  • >15 år: 38–490 pmol/L
• Ingen forutgående hvile - ikke-liggende, oppegående > 2 timer:
  • >15 år: 98-890 pmol/L (ev. 70-800 pmol/L)
• Høyere verdier hos nyfødte – faller i løpet av første leveår til verdier under voksennivå. Når voksennivå omkring 15-års alderen
• Kvinner som er i lutealfasen eller er gravide, har et nivå som er dobbelt eller tredobbelt av ikke-gravide i follikkel-fasen

Analytisk og biologisk variasjon

• Analytisk variasjon: 10% ved 140 pmol/L
• Intraindividuell biologisk variasjon: 29%
• Totalvariasjon (analytisk og biologisk): 31%
• Kritisk differanse: ca. 62%
  • Dette innebærer at avvik mellom to prøver må være større enn 62% for at forskjellen med stor sannsynlighet skal være reell

Aktuelle indikasjoner

• Utredning av behandlingsresistent hypertensjon med samtidig hypokalemi (<3,4 mmol/L)
• Differensiering mellom primær og sekundær hyperaldosteronisme
• Mistanke om binyrebarksykdom
• Elektrolyttforstyrrelser

Prøvetaking

• Forberedelser
  • Medikamenter som påvirker aldosteronkonsentrasjonen bør seponeres 2-4 uker før prøvetaking. Saltinntaket skal være normalt. Lakris unngås. Eventuell hypokalemi må være korrigert
  • Medikamenter som øker konsentrasjonen: Diuretika, spironolakton, hydralazin, klonidin, amilorid, klortalidon, østrogener, laksantia, metoklopramid, kalium
  • Medikamenter som reduserer konsentrasjonen: Heparin, metyldopa, betablokkere, kalsiumblokkere, ACE-hemmere, steroider, aminoglutetimid,
• Prøven tas sengeliggende eller på vanlig måte
  • Prøve tas enten på sengeliggende pasient, før pasienten har stått opp, eller etter pasienten har vært oppegående i minst to timer. På rekvisisjonen noteres om pasienten var sengeliggende eller oppegående²
  • Prøvetakning om morgenen etterfulgt av prøvetakning sist på formiddagen (oppegående) kan brukes til å skjelne mellom binyrebarkadenom og binyrebarkhyperplasi
• Veneblodprøve
  • Serum 0,5 mL. Vakuumrør uten tilsetning eller vakuumrør med gel
  • Prøve til p-renin tas som regel samtidig.
• Det er døgnvariasjon
• Bestemmelse av aldosteron i døgnurin kan gi et bedre mål på produksjonen og utskillelsen

Feilkilder

• Aldosteron økes av
  • Diuretika, spironolacton, hydralazin, klonidin, amilorin, chlortalidon, østrogener, laksantia, metoklopramid og kalium
• Aldosteron senkes av
  • Heparin, metyldopa, β-blokkere, kalsiumantagonister, ACE-hemmere, glukokortikoider, aminoglutetimid og indometacin
• Aldosteron viser døgnvariasjoner og forandringer knyttet til kroppsstillingen (liggende, oppegående). Sengeliggende pasienter har om lag halvparten av konsentrasjonene
• Aldosteronsekresjonen påvirkes sterkt av saltinntak og medikamenter. Lave verdier av aldosteron ses ved høyt saltinntak
• Klinisk differanse: ca. 62%
  • Dette innebærer at avvik mellom to prøver må være større enn 62% for at forskjellen med stor sannsynlighet skal være reell

Vurdering av unormalt prøvesvar

• Tolkning av analyseresultatene kan være vanskelig i tilfeller hvor det samtidig foreligger en hypokalemi og dersom pasienten behandles med medikamenter eller får intravenøse infusjoner
• Bestemmelse av aldosteron i døgnurin kan gi et bedre mål på produksjon og utskillelse
• Stimulasjons- og suppresjonstester kan også være nyttige

Høye verdier

• Analysesvarene må vurderes sammen med samtidig målt reninaktivitet²
• Høye verdier skyldes oftest sekundær hyperaldosteronisme med høy reninaktivitet. Dette ses ved tilstander som stimulerer reninaktiviteten, jf. nedenfor.
• Primær aldosteronisme, adenom/hyperplasi
  • Lavt p-renin
  • Lavt p-kalium
  • Høyt u-kalium (>30 mmol/L)
  • Væskeretensjon
  • Høy pH (baseose)
• Primær hyperaldosteronisme – adenom (Conns syndrom)
  • Ingen forskjell i p-aldosteron på blodprøve tatt liggende og ikke-liggende
• Primær hyperaldosteronisme – hyperplasi
  • Betydelig stigning i p-aldosteron på blodprøve tatt ikke-liggende i forhold til liggende
• Hyperkalemi
  • Kan medføre høyt p-aldosteron
• Sekundær aldosteronisme
  • Reninindusert hyperaldosteronisme - reninverdien er høy
  • Nyrearteriestenose, nefrose, reninproduserende tumor, hjertesvikt, levercirrhose, kaliumbelastning, lavt natriuminntak
• Ved tolkingsproblemer kan stimulerings- og suppresjonstester være til hjelp
  • Ved primær hyperaldosteronisme hemmes ikke aldosteronproduksjonen ved tilførsel av salt, hvilket er tilfellet ved sekundær hyperaldosteronisme
• Medikamenter som gir høye verdier:
  • Diuretika, spironolakton, hydralazin, klonidin, østrogener, laksantia, metoklopramid og kalium

Lave verdier

• Samtidig lav p-kortisol
  • Addisons sykdom
  • Adrenogenitalt syndrom
• Samtidig normal p-kortisol
  • Lavt reninnivå - nyresykdom
  • Høyt reninnivå kompensatorisk - atrofi av zona glomerulosa
  • Nedsatt syntese av aldosteron - ved langvarig heparinbehandling
  • Ved hypoaldosteronisme ses høyt p-kalium (5,5–6,5 mmol/L), lavt s-natrium og lav pH (acidose)
  • Hypokalemi kan medføre lavt p-aldosteron
  • Pseudohyperaldosteronisme (p-aldosteron lavt). Skyldes stort inntak av lakris (mineralokortikoid-virkning). Kan gi hypertensjon og hypokalemi
  • Diabetes mellitus
• Medikamenter som kan gi lave verdier:
  • Heparin, ACE-hemmere, beta-blokkere, kalsiumantagonister, mineralokortikoider, metyldopa, aminoglutetimid (steroidsyntesehemmer) og indometacin

Oppfølging av unormalt prøvesvar

• Spesialistoppfølging
• P-aldosteron bør alltid analyseres samtidig med p-renin og s-osmolalitet i plasma og blod. Undersøkelsene kan suppleres med bestemmelse av aldosteron i døgnurin samt stimulasjons- og suppresjonstest